Å eller og?

Og eller å? Bruk fortidstesten.

“Å” skal bare stå foran et verb i infinitiv:
Jeg begynner å male veggene nå.

“Og” binder sammen to sideordnede infinitiver:
Jeg begynner å sparkle og male veggene nå.

Hvis du er usikker på om du skal bruke “å” eller “og”, kan du ta fortidstesten: Jeg begynte å male veggene. Du hører at det skal være “å”, ikke sant?

Her er et eksempel med “og”:
Jeg skal gå og legge meg.

Hvorfor “og”? Det ser du med fortidstesten: Jeg gikk og la meg. Det heter også Jeg går og legger meg.

Andre lignende eksempler med “ut”:
Det heter “ut og reise”, “ut og leke”, “ut og spise”, “ut og handle” osv.
Fortidstest: Jeg var ute og reiste osv.

Men: Det heter “ut for å handle”, “ut for å spise” osv.

Les mer:
Språkrådet: Å eller og?

Alltid komma foran “men”

Det er én av tre elementære kommaregler du i hvert fall bør kunne.

Jeg fikk i oppdrag å oversette og kvalitetssikre språket i en håndbok med viktig informasjon om medisinering. Da jeg fikk dokumentet tilbake for kontroll etter ombrekking og konvertering til PDF, med profesjonell design, flotte farger og spennende bilder, oppdaget jeg at omtrent alle kommaene mine var vekk, og nye var lagt til etter eget forgodtbefinnende. Så mye for kvalitetssikringen. Etter en del unødvendig ekstraarbeid kunne boken sendes til trykking, med kommaene tilbake på riktig plass. Jeg ba pent om at kunden i fremtiden ikke måtte endre noe slik at det ble feil, og de lovte at de aldri skulle gjøre det igjen.

Er du usikker på kommareglene, bør du i hvert fall lære deg disse tre Alltid-reglene:

1. Alltid komma foran “men”
Jeg ringte deg, men du svarte ikke.
 
2. Alltid komma mellom to sideordnede helsetninger (hovedsetninger) som er bundet sammen med “og”
Ola leste en bok, og Kari pratet i telefonen.
 
3. Alltid komma etter en leddsetning (bisetning)

 Leddsetningen kan stå først i en helsetning:
Når jeg kommer hjem, skal jeg lage middag.
  
Leddsetningen kan være innskutt i en annen setning:
Passasjerene som skulle til Oslo, måtte bytte tog.
 
Komma også foran en innskutt leddsetning som ikke er nødvendig for å gi helsetningen full mening:
Passasjerene, som skulle til Oslo, måtte bytte tog.

Vær oppmerksom på betydningsforskjellen mellom “Passasjerene som skulle til Oslo, måtte bytte tog” og “Passasjerene, som skulle til Oslo, måtte bytte tog”. I det første tilfellet er det bare de passasjerene som skal til Oslo, som må bytte tog. I det andre skal alle til Oslo.

En helsetning er en setning som kan stå alene: Ola leste en bok. Kari pratet i telefonen.
        Når de bindes sammen med “og”, skal det være komma mellom dem.

En leddsetning (“Når jeg kommer hjem”, “som skulle til Oslo”) er et ledd i en annen setning og kan ikke stå alene.
        Når en setning begynner med et ord som Når, Da eller Hvis, vet du at det er en leddsetning, og setter komma etter.

En innskutt leddsetning kan være nødvendig eller unødvendig. Når den er nødvendig for meningen i en helsetning, setter du bare komma bak: Passasjerene som skulle til Oslo, måtte bytte tog. Når den ikke er nødvendig, setter du også komma foran: Passasjerene, som skulle til Oslo, måtte bytte tog.
        Når det står “som” i en setning, kan det være innledningen på en leddsetning, og du vet at du må sette komma etter, kanskje også foran.

Her er eksemplene igjen:
Jeg ringte deg, men du svarte ikke.
Ola leste en bok, og Kari pratet i telefonen.
Når jeg kommer hjem, skal jeg lage middag.
Passasjerene som skulle til Oslo, måtte bytte tog.
Passasjerene, som skulle til Oslo, måtte bytte tog.

Anbefalte hjelpemidler hvis du vil lære mer:
Finn-Erik Vinjes bok “Skriveregler”
Språkrådet: Kommaregler. Her kan du også ta en kommatest.

God jul og godt nytt år!

Samme problem hvert år. Skal vi skrive “godt nytt år” eller “godt nyttår”?

De brukes synonymt, men jeg følger denne huskeregelen:
“Godt nytt år” betyr hele neste år.
“Godt nyttår” betyr bare selve nyttårshelgen, ikke hele året.

Og til dere som skriver “God jul og ett godt nytt år”: Ikke skriv det. “Ett” er tallord (ett eneste år, ikke flere), mens “et” er ubestemt artikkel. Det heter “et godt nytt år”.

Da I ringte Je

Røkke apte etter Brustad: Je e’ forbanna.

Je e’ forbanna, harselerte han igjen. Frusstrert og irrritert. Det var ikke pent gjort, sa noen. Kanskje ikke, men jeg greier ikke helt å hisse meg opp. Det tror jeg itt… eh… ikke næringsminister Brustad gjør heller. Jeg begynte å fnise. Kanskje ikke så pent, det heller.

Dette innlegget handler ikke om Aker vs. Staten, men om bruk av dialekt.

Røkke har lagt bort dialekten. Det skulle jeg ønske ministere og andre offentlige personer også gjorde når de har noe å melde. Jeg vil gjerne informeres om f.eks. samferdselen i dette landet, men jeg forstår ikke alt samferdselsminister Navarsete sier. Det tok også lang tid før jeg skjønte at Svarstad Hauglands “båinna” eller noe lignende betyr “barn”.

Jeg prøver å forstå dialekter, jeg gjør virkelig det. Men jeg synes ikke det er min jobb å dechiffrere det offentlige personer har å meddele landet. Det er deres jobb å sørge for at de blir forstått.

Det samme gjelder programledere og reportere. Ved nordiske samsendinger plaprer den norske programlederen gjerne i vei på dialekt, mens den svenske og den danske bruker normert svensk og dansk. Norske reportere intervjuer svensker og dansker på dialekt. Det ville en svenske eller danske aldri gjort. For dem er det naturlig å snakke rikssvensk eller riksdansk.

“Prøver å snakke fint,” sier enkelte nordmenn om dem som modererer dialekten for å gjøre seg forstått utenfor bygdegrensene. Hva er det med dette trauste landet? Dialekt handler om identitet og prinsipper, sier noen. Jeg har ikke noe imot dialekter, men noen ganger må prinsipper vike til fordel for kommunikasjon. Jeg tror ikke identiteten svekkes selv om man bytter ut Døkk med Dere eller I med Jeg.

Brustad er en robust dame og lar seg neppe provosere av Røkkes Je e’ forbanna. Han var sikkert frusstrert og irrritert, han også: I e’ forbanna.

EU-direktiver

EC, EEC, EF, EØF

På engelsk nummereres rådsdirektiver o.a. slik: 96/77/EC eller 87/98/EEC, der de to første sifrene viser til årstallet.

På norsk brukes 96/77/EF og 87/98/EØF.

“../…/EF” brukes i direktiver etter november 1993. I tidligere direktiver brukes “../…/EØF“.