Flytsonen er ikke et sted i Trondheim

Tre eggenske ord går igjen i fotballsendingene, særlig når Rosenborg er involvert: samhandling, postulat og flytsone. Rosenborg er endelig tilbake i flytsonen, sier programledere, fotballeksperter og spillere med den største selvfølgelighet, mange ganger. Kan noen fortelle meg hva denne flytsonen er, pretty please, tenker jeg. Det er i hvert fall ikke en bydel i Trondheim, såpass vet jeg.

På Mindstep.no, som handler om kunnskapsledelse, leser jeg følgende om flytsone slash flow:

“Forskningen på fenomenet flow har vist at den optimale opplevelse og den optimale ytelse er sammenfallende. Det handler om å lykkes overfor utfordringer, og bringer oss i en tilstand der vi får økt energi, økt inspirasjon og økt intuisjon.”

Og i praksis? Etter kampen mot Stabæk sist mandag ble Rosenborgs Daniel Braaten spurt hva han mente det betydde å være i flytsonen. Svar: “Stang inn i stedet for stang ut.” :-)

Takk, DB. Det var oppklarende.

Weben er 15 år

6. august var det 15 år siden World Wide Web ble lansert. Gratulerer med dagen, weben!

Selv har jeg vært på web helt fra tiden før rammer ble lansert. Nå har jeg endelig tatt meg tid til å lære CSS, og jeg er i gang med å oppdatere websidene mine. Alle tabeller, 256 for å være helt nøyaktig, skal erstattes med “floating DIVs”. Underveis ble jeg grepet av nostalgi og fant frem noen av de første hjemmesidene mine på den gamle Windows 95-maskinen som støver ned i hjørnet av hjemmekontoret. “Sære bakgrunner og ukritisk bruk av innebygde MIDI-musikkfiler” er en god oppsummering av tidlig 90-talls webdesign.

Alt kunne brukes som bakgrunn: blondegardiner, duker og grytekluter, klær, gulv og tapeter. Den norske ambassaden i Washington brukte et tradisjonelt lusekoftemønster som bakgrunn. Selv tok jeg raskt i bruk murbakgrunner, gjerne kombinert med Courier-skrift. På murveggen “tagget” jeg menylenker i grafittiskrift og laget Hjem-lenker i form av gateskilt. Heldigvis har jeg tatt vare på noen av bakgrunnene, alle fotografert med en tidlig utgave av et digitalt kamera og mekket i Photoshop. Her er tre av dem: et palestinaskjerf (Dear Mr. Arafat står det i den hvite ruten), en murvegg ved Akerselva og en strikkesokk. Når julen nærmet seg og jeg pyntet opp hjemmesiden med kristtorn, lys og snøfnugg, klasket jeg opp juleevangeliet på murveggen – i Courier, selvsagt.

På 90-tallet var det kanskje mer vanlig enn i dag å bygge inn MIDI-musikkfiler på websider. Jeg brukte Obladi Oblada og 60-tallets sjefsklinelåt A Whiter Shade of Pale. Samtidig var det vanlig å bruke et åpningsskjermbilde, forløperen til dagens Flash-åpningsbilder. Min forside var svart. Musikken var ragtime. En animert danser kom inn fra nedre høyre hjørne, danset en liten stund, forsvant ut og kom inn igjen. Slå på høyttalerne, klikk her (teksten er fjernet), og se selv. Jo da, jeg gliser fortsatt og tramper takten.

Så mye for nostalgien. Jeg er glad for at utviklingen går i retning av designmessig enkle og funksjonelle løsninger, men det var gøy før også.

La produktkvaliteten gjenspeiles i språket

For en tid tilbake fikk jeg en melding fra en av tjenesteleverandørene mine. De hadde piffet opp websidene og kunne tilby nye verktøy for å “ekspandere din virksomhets online tilstedeværelse”. Det er tydelig at sidene er oversatt fra engelsk av en ikke-oversetter, og man har begått den vanlige feilen å oversette ord for ord.

Hvorfor ikke la språket på websidene gjenspeile kvaliteten på produktene deres, hadde jeg lyst til å spørre dem, men lot være, klok av skade. For noen år siden hadde jeg tenkt å kjøpe et publiseringsverktøy, av den typen aviser bruker, og kom over en leverandør på nettet. Knapt noen linjer på websidene deres var feilfri. Det var kommafeil, språkfeil og orddelingsfeil, såkalt “sær skriving”. Er det like dårlig språk i selve programmet, tenkte jeg, og er de like skjødesløse i all kundebehandling? “Dere burde få noen til å se på språket,” skrev jeg til dem, “dette er et dyrt produkt.” Jeg fikk så ørene flagret: “Språket på websidene våre er bedre enn designen på websidene dine.” Uæææ! Det ble ikke noe publiseringsverktøy på meg.

Jeg er glad for å se at de har kommet på bedre tanker og fått språkvasket sidene. Det burde den nevnte tjenesteleverandøren også gjøre. Jeg er ingen kommafascist og løper ikke etter folk med rødblyanten, men jeg ønsker en enda større språkbevissthet i bedrifter. Godt norsk i saksbehandling og informasjon bør være en del av bedriftens kvalitetsprofil, og websider er intet unntak. Det er ikke så nøye, sier noen. Nei vel, men hvorfor skal (potensielle) kunder belemres med språklig møl? I verste fall sier de bare takk for seg og går til andre sider.

Og hvis bedriften ikke har egne ressurser i form av en kommunikasjonsavdeling, webredaksjon eller lignende? Lei en profesjonell oversetter eller språkvasker, eller en nettskribent som vet hvordan innhold bør presenteres på nettet. Det finnes mange byråer og frilansere der ute, og det behøver ikke å være så dyrt. Se på det som en investering i kvalitet og image.