Da I ringte Je

Røkke apte etter Brustad: Je e’ forbanna.

Je e’ forbanna, harselerte han igjen. Frusstrert og irrritert. Det var ikke pent gjort, sa noen. Kanskje ikke, men jeg greier ikke helt å hisse meg opp. Det tror jeg itt… eh… ikke næringsminister Brustad gjør heller. Jeg begynte å fnise. Kanskje ikke så pent, det heller.

Dette innlegget handler ikke om Aker vs. Staten, men om bruk av dialekt.

Røkke har lagt bort dialekten. Det skulle jeg ønske ministere og andre offentlige personer også gjorde når de har noe å melde. Jeg vil gjerne informeres om f.eks. samferdselen i dette landet, men jeg forstår ikke alt samferdselsminister Navarsete sier. Det tok også lang tid før jeg skjønte at Svarstad Hauglands “båinna” eller noe lignende betyr “barn”.

Jeg prøver å forstå dialekter, jeg gjør virkelig det. Men jeg synes ikke det er min jobb å dechiffrere det offentlige personer har å meddele landet. Det er deres jobb å sørge for at de blir forstått.

Det samme gjelder programledere og reportere. Ved nordiske samsendinger plaprer den norske programlederen gjerne i vei på dialekt, mens den svenske og den danske bruker normert svensk og dansk. Norske reportere intervjuer svensker og dansker på dialekt. Det ville en svenske eller danske aldri gjort. For dem er det naturlig å snakke rikssvensk eller riksdansk.

“Prøver å snakke fint,” sier enkelte nordmenn om dem som modererer dialekten for å gjøre seg forstått utenfor bygdegrensene. Hva er det med dette trauste landet? Dialekt handler om identitet og prinsipper, sier noen. Jeg har ikke noe imot dialekter, men noen ganger må prinsipper vike til fordel for kommunikasjon. Jeg tror ikke identiteten svekkes selv om man bytter ut Døkk med Dere eller I med Jeg.

Brustad er en robust dame og lar seg neppe provosere av Røkkes Je e’ forbanna. Han var sikkert frusstrert og irrritert, han også: I e’ forbanna.